Historisk tilbakeblikk

Torshov er blant de eldste boplasser i Indre Oslofjord. I fjern fortid, for ca. 7000 år siden, gikk strandlinjen så langt opp som til Torshov. En regner med ut ifra gravfunn at det fra slutten av steinalderen har vært befolkning på Åsen, Sandaker og Torshov.

Første gang vi hører om gården Torshov er på slutten av 1300-tallet. Den er omtalt i biskop Eystein’s jordebok i 1396, da er den kirkegods. Navnet på gården Torshov forteller om en langt eldre gård. Den må ha vært en betydelig gård alt på 6-700-tallet, da dyrkelsen av guden Tor for alvor fikk innpass i landet.

En av teoriene på navnet Torshov må sees i forbindelse med dyrkelsen av guden Tor, og det tyder på at Torshov var et viktig sentrum. Et hov, eller en offerplass viet krigsguden Tor, ga stedet en viktig plass blant de steder som var viet gudene. Andre steder som minner om de gamle gudene er Disen, Ullevål, Ullern, Hof m.fl.

Nøyaktig hvor hovet har ligget er man ikke sikker på, men det er antatt at den kan ha hatt sin plass ved den nordøstlige delen av Torshovparken. En annen teori er at landskapets formasjon minner om en kjempehammer, som fikk folk i hedensk tid til å sette det i forbindelse med guden Tors hammer.

Navnet har endret seg fra Torshov til Tosog, Tosshaug, Thorshaug, Thorshoug, – og nå igjen Torshov.

De tre hovedgårdene i området var Torshov, Sandaker og Åsen. De kom som de fleste andre Aker-gårder inn under kirken som bispegods, domkapitelgods o.l. etter kristendommens innførelse, år 1030. Etter reformasjonen i 1537 tok kongen tilbake det tidligere kirkegodset, men etterhvert som kongen manglet penger, solgte han gårdene til bøndene. En del av gårdene ble også solgt til byborgere og embedsmenn.

Rundt år 1650 var Torshov en gård på ca. 600 mål, som strakk seg fra Rosenhoff i øst til Østgårdsgate i vest, og fra Åsen i nord, til Dælenenga i syd.

Alle de store gårdene i distsriktet ble overtatt av private på slutten av 1600-tallet, også Torshov gården, og den skiftet eiere ganske ofte. På 1800-tallet var det økonomiske nedgangstider og mangel på alt. Dette førte til salg og deling av mange gårder. I 1839 ble Torshov gård delt i to. Øvre og nedre gård.

Instituttbestyrer og lærer Lippestad kjøpte i 1877 Øvre gård, hvor han startet «Abnormskole-instituttet» – i dag Thorshov off. skole.

Lilleborg skole ble bygget allerede i 1898 på en del av løkken Thorshaugsanden, som var noe av det første kommunen kjøpte på Torshov. Fra 1850 til 1916 lå det en reperbane her, som drev med fabrikasjon av tau.

Da den første folketellingen ble gjennomført i 1801, bodde det fem familier på Torshov, til sammen 28 personer. Rundt 1840 kom den industrielle revolusjon til Christiania for fullt, og i løpet av hundreåret skjedde det en eksplosiv utbygging av sagbruk og møllevirksomhet langs Akerselva. Dette førte til store endringer for byen og bydelen. Det hadde vært mølle- og sagbruksvirksomhet alt på 1300-tallet, så virksomheten langs elvar var ikke noe nytt. Med den omfattende industrialiseringen, ble arbeiderklassen byens største samfunnsgruppe.

Torshov var en del av Aker herred fram til 1859, da kom vestre del av gården Torshov innenfor bygrensene, resten fulgte ved byutvidelsen i 1878. De nordligste deler ble en del av Oslo ved sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948.

Mange av arbeiderne var innflyttere, og bosatte seg utenfor bygrensene pga murtvangen (1624) som ble innført etter bybrannene. Etter byutvidelsen i 1878 ble det forbudt med trehus innenfor bygrensen, slik at alle trehus er fra før denne tiden. Murhus er dyrere å oppføre, derfor er det en del gammel trehusbebyggelse igjen i området.

Den økende folkemengden i byen førte også til at byen måtte starte utbygging av nye områder. Et annet viktig punkt var at det var praktisk å bo i nærheten av arbeidsplassen.

Av industri som har hatt stor betydning for byen og bydelen, – og noen av dem har det fortsatt, – kan vi nevne:

Bjølsen Valsemølle 1884,
som står for en stor del av landets mølleproduksjon.

Lilleborg fabrikker 1812,
som først var tekstil-, og senere såpefabrikk

Christiania Spigerverk 1853,
stålproduksjon

Myren mek. verksted 1854,
som startet med produksjon av utstyr til møllene, og som senere utvidet repertoaret.

Christiania Seildug 1856, som startet med seilduksproduksjon til skipsflåten, senere: hamp, lin og jute

Foss jernstøperi 1875,
begynte med produksjon av støpegods til skipsverftene

Blystad fabrikker 1906,
konfeksjon og skipsrederi

Siden har Den Norske Gjær- og Spritfabrikk kommet til

Med byutvidelsen i 1878 ble det satt i gang en intens boligutbygging over hele byen. Det ble bygget forretningsgårder og leiegårder for fattig og rik. Et sammenbrudd i økonomien i Kristiania rundt 1890 førte til stans i den private boligbygging, og store og små boligspekulanter gikk over ende. Først i 1910 kom det et vendepunkt, hvor det ble planlagt bygging av nødboliger og store godt planlagte boligkomplekser som Torshov-komplekset og Ullevål Hageby. Dette var starten på den kommunale boligbyggings inntreden i stor målestokk i byen.

 

Neste kapittel: Torshov – en engelsk ide som ble norsk virkelighet

%d bloggere like this: